Valentinesdag med bismak...

Valentinesdagen er ikke en dag som det har vært lagt så stor vekt på i familien vår. Barna har naturligvis opp gjennom årene,litt til og fra, laget kort til oss foreldre og til hverandre, og med tiden kjøpt små gaver til venner og etter hvert kjærester, men ikke noe mer enn det.

Men 14 februar ifjor, 2008, ble en av de tristeste dagene vi har opplevd noensinne!
Min eldste datter og samboeren hadde en nydelig labradorgutt! Han het Nero, og ble seks år gammel.
Om morgenen, på valentindagen , greide han rett og slett ikke å komme seg igang ! Hos dyrlegen ble det konstatert at han hadde en sterk grad av medfødt HD, på begge hoftene,lite som kunne gjøres,da skaden var så omfattende, operasjon ble vurdert, og etter nøye vurdering forkastet, da utfallet i dette tilfellet var svært tvilsomt!
En ufattelig tøff avgjørelse for et ungt par som akkurat hadde fått ei lita jente i tillegg!!!(Marit ca 1 mnd.)
Nero var en naturlig del av vår hverdag. Snill og god som dagen var lang! Seks år både gammel og stor, men det plaget ham ikke nevneverdig, han trodde til sin siste dag at han fremdeles var en hvalp! Nysgjerrig,leken og så full av liv som bare en labradorgutt kan være!
Siden de bor så nærme, var han ofte hos "bestemor" på besøk, og gleden var like stor både hos ham og meg! Ofte kom han til bestemor på overnattingsbesøk, da gjerne med en liten ryggsekk med maten sin i, og av og til med yndlingsleka! Hendte til og med at han hadde med seg puta si, men hos meg fikk han naturligvis ligge i senga mi, så puter og dyner var det nok av.

Katten som vi da hadde,(den kom også bort sist høst,så et dårlig dyreår i fjor.)var bare så måtelig fornøyd med besøkene, ville ikke godta ham, men ville heller ikke gå ut når Nero kom, ja var nok rett og slett en smule sjalu!

Men elsket å spise mat fra hundeskåla, og det eneste vannet pusen drakk inne, foruten fra vasken på badet, var naturlivis Nero sitt!! Så utrolig kjekt med dyr, og savner det gamle røyteskinnet noe alldeles forferdelig! Skal ha katt igjen, men synes jeg er for lite hjemme akkurat for øyeblikket!

Nero var den beste kompis man kunne tenke seg! Gleden var stor hos oss begge de gangene han fikk bli med meg på hytta vår. Det gjorde ingen ting for ham om jeg gikk litt sakter enn han, hver en tue skulle utforskes, hvert et kratt skulle det markeres ved, og tapte han meg for lenge av syne, kom han med et bulder og brak stormende nedat til meg, bare som for å forsikre seg om at jeg fremdeles hang med, før han igjen fløy oppover veien, klar for nye ting å utforske!!

Ja, mange fine stunder hadde vi ilag, og mange "verdensproblemer" løste vi, (han var en fantastisk flink lytter, la hodet på skakke,la labben sin oppi hånda mi, så på meg med sine store mørke øyne, og man fornemmet hvordan han prøvde å skjønne hva jeg mente, men vanligvis var det nok at han bare var der!)

Mye kunne ha vært skrevet om Nero, men kjenner at det fremdeles gjør så ufattelig vondt!!

Men til slutt må jeg bare ta med at ingen i hele verden var mer spent på gavene sine på julaften, enn Nerogutten! Etter i lengre tid ha peilet dem inn, snust seg frem til sine, og forsiktig og (trodde han), umerkelig ha "ålet" seg innpå dem, var gleden stor da han endelig fikk begynne å åpne dem! Papiret ble flerret av, ville sjelden ha hjelp med det, og innholdet ble fortært i tur og orden!

Tusen takk, lille venn, for de årene vi fikk sammen! Kommer aldri til å glemme deg!