Vil du hilse på Mimmi?

Helt siden barna var små, har de stor sett hele tiden hatt tilgang til dyr av ulike slag.
Vel bor vi på en gård, med forskjellige dyr, men det har vært viktig for meg å ha et husdyr, et dyr som bor sammen med oss, og som er en naturlig del av familien. Mener at barn bør lære seg å omgås dyr, vise hensyn til dem og ikke minst ha gleden og kosen som det gir! Valget falt tidlig på katt, av flere årsaker. De er selvstendige, glade, personligheter, kosete, stort sett enkle å ha med å gjøre, kan gli lett inn i en familie, om den får riktig stell og kos, uten å ta over, og så har de den egenskapen at når de er lei el har behov for en pause, finner de lett skjulesteder der de kan få være ifred!!



Det har vært noen katter som har kommet og gått. Noen har vi funnet i fjøsen, som små kattunger, noen har vi aktivt gått ut i nærmiljøet og skaffet oss, ja ei påske, var det sågar ei fornem pusefrøken som kom på døra, og regelrett adopterte oss. (Mistenker at den ble satt ut i fra en bil, uten at vi vet noe sikkert. Den var velfødt og fin, blank i pelsen og utrolig sosial, men ble værende hos oss, uten noensinne å prøve på å forlate oss igjen.)

Den siste katten vi hadde, gikk ut en tur som vanlig for nesten to år siden, og siden har ingen sett kloa av ham! Gikk en tid før han ble etterlyst, et par ganger i året kunne han nemlig ta seg en tur ut, for så å dukke opp tre uker sener, kjempesnurt for at det ikke var fersk postei og god melk i skålene hans...

Så etter den tid, har savnet vært der. Men med en liten baby ofte innom, jeg så opptatt på alle kanter, har jeg satt det på vent..! Men den sener tid har jeg følt mer og mer på at tiden har vært inne igjen. Også med tanke på vesle Marit. Hun har hele tiden vist stor interesse for dyr, på tv, i bøker og de hun treffer på. Ikke minst alle kosedyrene sine, hun snakker med dem, gir de "mat" og klapper og koser med dem, dog hender det av og til at hun slenger dem veggimellom, ja, vi snakker fremdeles om kosedyr.



Har helt siden dette ble aktuellt, vært klar på at jeg ville prøve en omplasseringskatt, denne gangen. En som var voksen, vant til barn, kunne greie seg , etter en omstillingsperiode, naturligvis, alene i perioder. Mange fordeler med det, men først å fremst så skjærer det meg i hjertet å lese om de mange puseskjebnene i aviser og blader... Ikke alle som har det så godt, nei...

For å runde av, Mimmi utpekte seg tidlig som en sterk kandidat. Hun ble funnet på nettet, hos dyrebeskyttelsen, men har bodd noen mnd i fosterhjem. Det ble avtalt henting igår kveld, og så langt går det veldig bra. Både marit og de to jentene mine var med i går kveld, og Marit kom ut hit tidlig i dag, og var her sammen med pusen og meg noen timer. Selvfølgelig var/er jeg spent, men det gleder meg stort og se hvor opptatt M var av henne, for fint og forsiktig hun behandlet henne, og ikke minst hvor tillitsfull katten er. Et par ganger ble katten fornøyd, og da trakk den seg tilbake, under sofaen, Marit og jeg gjorde andre ting en stund, og da vi lokket på den, kom den frem igjen, klar for mer kos.

Dette går nok godt, og det er utrolig koselig å ha en liten venn i huset igjen, ingen ting gir slik en kos og fredfull stemning i et hus som en katt synes jeg!!

Tusen takk til eldste jenta mi, som tok tak og gjorde alvor av det, og til den yngste som var med meg hjem i gårkveld, og hjalp meg med det første, praktiske, samt overøste Mimmi med kos i hennes første timer i sitt nye hjem!